Du la deg ned på brygga på Tjuvholmen en dag i april i vente på at jeg og skulle få lyst til å bade. Du dro capsen med logoen til bestefars trekkspillband over øynene og latet som det var deilig, men det var 10c og jeg vet du tulla.
Like etter var du blodseriøs når det gjaldt valg av kaffe. Du var skikkelig fin sånn.
Du er fin sånn, i minnene jeg tar med meg videre.
Alle minnene fra Tryvann (ikke minst banen opp (eller helst fra?)), på bading, Stryne-heisen, ved vinduet på Kaffebrenneriet, garnshopping på Tjorven, stuekonserter og instasamtaler om de kjekkeste guttene i hele verden.
Takk for alle eventyr, Amanda, du er verdens beste hverdagsvenn<3
I tradisjons tro har jeg fått være barnslig i sommer i år igjen (!!!) og er veldig fornøyd med det. Trives i den rollen. Vil helst sitte i baksetet og be de foran skru opp lyden når den ene sangen jeg køet kommer på. Peke på fine fjell. Har heldigvis gjort mye av det. Takknemlig.
I went to Stryn and all I got was this hjerte fult av kjærlighet, lunger med frisk luft, fjes med fregner og våte brevann/svette/foss-føtter, and I love it (som vi sier i Indre)
Tryvann, det eneste stedet jeg vil sitte med vondt i kroppen på en litt irriterende stein som ikke går å flytte samtidig som samtalene flyter like høyt i himmelen som de kule gutta flyr over pipekanten om alt og ingenting men kanskje mest om Yuval Harari, før de blir avbrutt med «KAN JEG LÅNE SOLKREM?» og «var det dU SOM HADDE LOMPENE NÅ?». Fantastisk, rett og slett, du skulle nesten vært der.
Avbildet: gjengen jeg tar av vottene i heisen for å svare på melding. I solnedgang. Jeg tror nemlig det er akkurat det Instagram trenger nå; enda fler solnedgangsbilder.
Skulle det vært noe tvil har jeg selvfølgelig fått både blåmerker og solbrente kinn i år også, mye takket være gøy’e mikroeventyr med megabra venner.
Som takk for innsatsen kan dere swipe for årets fineste discokuler. Takk for meg. #<3
