Bilde til venstre er fra en video søsteren min tok for å vise meg hva hu ser hver dag. Noen timer senere ble jeg lagt inn på sykehuset. Bilde til høyre viser at jeg i mot alle odds klarte meg. Jeg er frisk. Jeg har det fint. Jeg er glad. Og jeg har freshe Jordans. Jeg er ikke en sitat-maskin som Mayoo, men:
«Alt er mulig yo» - Abubakar Hussain
Som jeg skrev i forrige innlegg, tok jeg mange runder med meg selv før jeg postet.
Jeg visste hva som kom. Jeg visste det kom til å gjøre vondt å lese kommentarene.
Jeg visste også at jeg egentlig ikke trengte å si noe. For vi skal jo tåle det. Vi skal tåle å bli kalt «minusvarianter».
Vi skal tåle å bli minnet på hvor vi “hører hjemme”.
Og det er kanskje det som er det sykeste, hvor mye vi faktisk tåler.
Jeg legger ved noen screenshots fra kommentarfeltet etter saken TV2 skrev i går. Det er en promille av det som har blitt skrevet, og det som kommer.
Det eneste jeg sa var:
«Fuck rasisme. Det er ikke greit. Jeg er redd for barna mine.»
Det burde ikke være kontroversielt, og det burde ikke utløse hat. Men likevel blir jeg minnet på at jeg kanskje bare burde holde kjeft. At jeg burde vite min plass. At jeg er en “minusvariant”.
Og sorry hvis det høres ut som klaging eller at jeg er krenket, men folk må skjønne at det gjør vondt.
Ikke bare for meg men fordi barna mine en dag skal lese og føle det samme
——-> les og forstå hva dette kan gjøre med et menneske
Jeg tok flere runder med meg selv om jeg i det hele tatt skulle gidde å skrive dette innlegget.
Jeg er en av dem noen i FrP mener er en «minusvariant». Jeg vokste opp på Lørenskog på 90-tallet, så jeg har både hørt og kjent på det meste når det gjelder hverdagsrasisme. Derfor kødder jeg det ofte bort og bruker humor for å få frem poengene mine, som til syvende og sist er: «Hei, fuck rasisme. Det er ikke greit.»
Men å lese at familien min, jeg og barna mine blir sett på som mindre verdt, må jeg innrømme gjorde vondt. Jeg vil bare at dere skal skjønne at det å gå rundt og føle at man aldri blir akseptert, er en jævlig vond følelse. Å bruke hele livet på å bli likt og være en del av dette samfunnet tærer på. Og når man først føler at man har fått det litt til, blir man minnet på: «Hei, du er ikke som oss, og du er ikke verdt like mye som meg og mine.»
Jeg vokste opp i en generasjon der folk samlet seg og sa ifra: «Ikke noe rasisme i våre gater.» Ikke noe diskriminering. Men vi er på vei tilbake hvis vi fortsetter å la rasisme bli stuerent. Det er farlig. Og jeg er redd for mine egne barn og for vennenes barn.
Bilde: Vi hadde ikke råd til kostyme til karnevalet på skolen, så søsteren min fant frem gamle klær, klipåetog limte. Og sa at nå er jeg en pakistansk pirat. En pirat som visstnok elsket fred 😂
Ps: Det er et gammalt bilde som har blitt fikset og digitalisert med AI 🫱🏻🫲🏽
Kan vi ikke snakke samme språk, som alle forstår når bor i samme land? 🇳🇴 Det er en stor nok utfordring i seg selv å lære seg norsk 😇 Ny episode av sofa i dag! Du får se armkrok kos og utfordringer med dialekter 😂
